Snikksnakk & Pølsevev
Et lite skalkeskjul for grubling og merksnodigheter

Jeg sitter og taster på turet. Knappene knatrer og tiden flyr. Sakte men sikkert tikker klokken i vei i taktfast marsj. Den har tatt turen tusenvis, kanskje millioner av ganger før.
Seksti klikk mot høyre og igjen.
Seksti klikk mot høyre og igjen.
Klokken kikker ned på den skjortekledte streberen som er meg der jeg sitter i all min bråhast, sitter og klikker men i et virrvarr av knapper og tidsintervaller. Kjenner ingen sans for faste rammer, ingen rammer for struktur. Bare sporadisk mailing på tilsynelatende må-få.

"Idiot", tenker klokken og klikker videre i hverdagen.

 —

"Du?"

"Ja", svarer jeg.

"Kommer jeg til å dø?"

"Ehm", jeg merker jeg må tenke meg om.
"Nei selvfølgelig ikke. Vi skal jo bare… Altså, alt vil jo ordne seg. Altså jeg skal jo bare-"

"Vil du forlate meg?"

"Nei nei n n nei", jeg merker jeg stammer.

"Kan du ikke ihvertfall være ærlig mot meg? Har jeg ikke fortjent det?"

*pfft*
"Okei…. Okei jeg skal fortelle deg alt. Men gi meg litt tid, la meg forklare!", jeg trekker pusten dypt, gjør meg klar for å knuse det lille hjertet, men prøver å holde på håpet for håpet det lever.

Håp er som et fabeldyr som dør dersom ingen tror på det.
Om en tror på håpet og en lever på håpet… Om en bare håper.

"Det har seg nemlig slik at for rundt 2000 år siden så var det en kar som het J-", jeg blir brutalt avbrutt av et desperat skrik.

"KANDUIKKEBARESIHVADETER!?!?!"

"Ja jo… Du har rett…", sier jeg og senker hodet.

"Vi skal reise vekk. Men altså ikke vær redd. Vi skal bare bli borte en liten stund, du vil jo kunne ha det fint her. Vi er jo så snart tilbake!"

"hvor snart?….jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø!"

"Nei altså… Vi skal til mormoren og morfaren til Camilla ikveld, så er det helligdag på mandag, ja så da er jeg tilbake her på tirsdag morgen…"

"Tirsdag? TIRSDAG?!!??! ER DU KLAR OVER AT DET ER ONSDAG IDAG?!"

"Ja,…. ja jeg vet, men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre… jeg beklager" sier jeg og løper vekk fra stolen…

—

Jeg kaster på meg jakken og titter mot pulten min. Pc’n har brukt en liten evighet på å laste ned oppdateringer, men har nå gått inn i søvndyssende dvale og snorker stille i stille rommet. Jeg plukker opp veska og går mot utgangen. Like ved døren snur jeg meg i det jeg skrur av lyset. Fra inne i kroken kan jeg se hvordan den forlatte pulten savner etter meg, hvordan stolens pute sakte men sikkert fyller seg med luft, gleder seg til å bringe meg all sin komfort. Hvordan kaffekoppen står der tom og kald i det svake lyset og fryser. Hvordan den gleder seg til å baske seg i eksotiske drikker atter igjen. Hvordan skjermene har mistet livsgnisten og fått et grålig trekk som silkegardiner for øynene.
Men innerst i kroken, tristest av alle, med kun et lite glimt av det falmende dagslyset på sin grålige krukke står han der, min kjære Prostetnic; bonzaitreet med et intenst, brennende hat for nordmenns påsketradisjoner.

[the end] 

GOD PÅSKE FOLKENS!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så en sak i dagens utgave av db.no

"Denne reklame-filmen ble for drøy for Trondheim kino"
http://www.kjendis.no/2008/03/18/530066.html

Og nå nylig, også på denne siden: 

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/04/26/533710.html

Kort fortalt så er det altså bilder av nakne ungjenter som er blitt brukt i en reklamefilm. Denne kroppsfikseringen ble altså altfor drøy kost for blant annet Trondheim Kino.
Bildene er signert den amerikanske kunsteren Jock Sturges og viser ganske tydelig nakne småjenter, i alderen +/- 14 år.

[Her skulle jeg egentlig limt inn et bilde fra serien, men da jeg både er livredd for pedofilipolitiets tilståelseshansker til innvortes bruk, samt særdeles kostbare brudd på copyright lovgivning, slenger jeg heller inn mitt eget kunstverk av en mindreårig jente...]

Jeg er fryktelig glad for at db.no turte publisere denne reklamesnutten, ikke fordi jeg ble henrykt over materialet as such, men fordi det gir det norske folk en mulighet til å få øynene opp for den kontekstuelle debatten som ligger bak dette.

For Trondheim Kino var disse bildene for pornografiske, mens Morten Krogvold mener det er kunst i verdensklasse… noe det også er.

Selv var jeg inne og så på flere av denne kunstnerens bilder og jeg må innrømme at bildene ofte er mildt sagt utfordrende. Det som derimot gjør bildene så fryktelig interessante er at de nok provoserer mange, men slik de fremstår er de kun særdeles nakne portretter i sin reneste form.
Og det er her det interessante konseptet med ulike kontekster kommer inn: Hvor går grensen mellom kunst, reklame og pornografi?
Hva slags nakenhet kan vi akseptere og hva skiller de ulike kontekstene?

Selv om kunstneren her sier at dette er kunst, gjør det bildene til kunst?
Hva om vi visste at kunsteren ikke var en kunstner, men enn gammel pedofil gris fra Amsterdam som solgte bildene i pedofile kretser? hva da?
Kan vi altså si at skillet mellom de ulike kontekstene ligger i øyet som ser? På et overliggende plan kan en ofte det, men det må være den originale hensikt med "produktet" som setter dets medium.

F.eks har vi det kjente eksempelet der en kunstner ser en ansamling velskulpturert porselen og stål satt sammen til et estetisk trollbindende akvadukt, mens håndverkeren kun ser en dass…

Litt av hva jeg lar meg "provosere" av er at man i realiteten kan kalle alt for kunst. En ku delt i to? Kunst.
En krussedull? Kunst.
Fryktelig nakne småjenter? Kunst.

eller?

Å skille de tre kontekstene er altså ikke alltid like lett. Å skille hva som er reklame eller ei er forsåvidt litt greiere, da en logo eller et slagord ganske enkelt setter grensen for hva som er reklame, men hvor går egentlig skillet hva nakenhet gjelder, hva er kunst og hva er pornografi?

For meg er et bilde av Odd Nerdrum med røyskatten på helstang mer enn forestilling av pornografi enn mye annet, men om en tar dette bilder og klæsjer det om med oljemaling, ja da blir det brått kunst.

To lesber som ligger på et svaberg og har seg er jo rimelig greit å kategorisere som porno, vakkert, nydeilg og flott, men dog porno…
Bildet viser helt utildekket bryster og andre dertilhørende kvinnelige attributter i full vigør. Og bak dem står en mann med erigert penis, kanskje med et hint av oljemaling på kroppen… Fysj, for no griseri!

eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Refererer til dagens frontoppslag på Dagbladet.no:

- Kan ikke utelukke at norske våpen brukes i krig

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/13/529643.html

Jeg må bare få lov til å si at dette faktisk er
noe av det jæveligste jeg har hørt!!
Har bruk man altså millioner, ja kanskje milliarder, av kroner og dollars på å produsere flunka nye våpen og ammunisjon, også ender de faktisk opp med å bli brukt til kriging?!!?!

Nei fy søren, det går da for faen ikke ann!

Hørte et lignende tilfelle, som nesten er like fordømt jævlig:
I lanseringen av Stabburets nye Grandiosa Speltpizza ble det visstnok bruk en hel mengde penger på produksjon, markedsføring også videre,
så plutselig viser det seg at pizzaene faktisk blir spist opp!!!

Her må politikerne gjøre noe!

Hmm, FRP er vel en passende gjeng med kjøttløker til å ta seg av dette…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pkunzip er fyllesjuk og vil ikke mases på…

mener like sterkt idag:"

-          ”Jeg DIGGER den nye Kylie-låta!”

-          ”Faen, jeg elsker deg Kukken!” (en kompis)

-          ”2 øl og en Fernet takk”

-          ”Nei faen Martin, det her er ikke sånn fylleræl, vi skal faen meg komme og besøke deg i London!”

-          ”Ja nei jeg veit det, kanskje vi bare skal stikke til THOMAS, DE DAMENE BAK DEG KLIIINER!!! WOHOOOO!….. Selv om hu ene er litt schtøgg da…”

-          ”Simen, gi meg en sånn drink med sånn blått i, ellers smeller jeg inn nesa di”.

-          ”Unnskyld, UNNSKYYLD, De min gode herremann!
Pass dem, de har en negroid fra Afrikum hakk i hæl! Vokt lommene!” (til en ukjent dude og hans mørkhudede venn)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(pre-bloggium)
Jeg tar et puff av min virtuelle sigarett og merker hvordan det river i halsen, i det jeg slukker tørsten med en slurp av min oppdiktede whisky.
Jeg sitter i et hjørne for meg selv og ser ut over et lokale, et lokale fylt med alskens folk og fe.
Dette er altså stedet, dette er altså VGBs illustrative møteplass, der ulike bloggere kryper opp fra under de steiner de til vanlig ligger gjemt ved.
Har står de og mingler, som maur rundt en eplebit.
Jeg sitter som den litt mystiske fremmed, i rommets mørkeste hjørne og alt du kan skimte av meg er gloen av en sigarett som lyser faretruende.
Jeg minner mest om en beinhard, dog noe mer tykkfallen og langt mindre tiltrekkende Aragorn på sine beste dager…
Jeg er tøff i pysjamas.

”Så hva har vi her”,
tenker jeg mens jeg skuer over dansegulvet som er fylt med alle de ulike personlighetstypene man finner på VGBloggen.

Se det, der har vi en gråspraglet ”Frynje”, altså den overengasjerte småbarnsmoren som legger ut klissete historier og mms-bilder av poden, samt fryktelige klisjeéaktige sitater og mantraer for hvordan en skal leve et lykkeligere liv. Om flere nettsider hadde operert med strengere copyright på sine billigste, mest utvaskede gif-filer, ville disse damene vært saksøkt i hue og ræva.

Disse damene må ei forveksles med ”Huglene”; de kvasidype damene i 40-åra som legger ut om alt fra prisen på ulltråd til problemer med gubben. De legger helst ut bilder fra fotturer de har vært på og skriver mye om de forskjellige bloggerne i sin VGB-verden. Merkelig nok er det de samme få bloggerne som til stadighet blir nevnt hos alle disse ”Huglene”. Disse vil ofte dele sine tanker gjennom overdrevent uretoriske dikt, som gjerne handler om helt dagligdagse ting og følelser.

Plutselig får jeg øye på et makeløst eksemplar av en ”Masidor”; en mann i sin andre ungdom, med et tøft layout og et gjennomtenkt navn. Masidoren oser ofte av mystikk, men også av selvironisk bamsefaktor. Han legger ofte ut tegninger i den klassiske humorsjangongen ”internetthumor”. Dette er vitsetegninger med nakne damer og andre slapstickartefakter, typisk for grovisheftene fra ViMenn som de har liggende på badet…

Jeg klatrer dypere inn i den virtuelle jungel, bestående av alskens rare bloggedyr.
Jeg hører plutselig noen svake pip fra et sted over meg. Jeg ser et rede høyt der oppe, klatrer opp og finner et rede fylt med små små ”Fridler”, disse søte små fjortisene som kaster om seg alskens usakligheter på vilkårlig måfå. Dette kommer som ofte av et typisk ukontrollert utspring for e-hormoner, og med disse Fridlene kan en forvente sterke farger, orddelingsfeil, tidspåkostet profilbilde og brokete resonnering.

Det er rart å tenke på, at om bare få år skal de blomstre opp til å bli ”Sydver”. En typisk Sydve vil være en jente i de senere tenårene som tross sin unge alder drukner verden i sin triste poesi, gjerne ispedd overdrevent sterke følelser om liv og død. Her finnes man typisk enormt mange kommentarer per innlegg, med dertilhørende svar på hver eneste kommentar fra bloggeieren. Ofte er kommentarene fra likesinnede venninner eller menn (som på patetisk vis prøver å vise sin myke og forståelsesfulle side og dermed score noen bonuspoeng).

Plutselig får jeg synet av en sjelden raring, der er ingen ringere enn ”Morpen”; denne faglige eller politiske forstå-seg-påer som bare iblant stikker innom bloggen din for å dumpe noen linjer med oversaklig informasjon og besserwisser debattering. Typiske for morpene er at de alltid skal holde maska og kommentere seriøst. Selv om bloggteksten er et innlegg om fotvarmere for sibirske sumpfrosker, så vil de ha en seriøs formening om dette også.

Sist, men ikke minst, har vi disse ”Kvurpene” da. Disse herlig, semi-opprørske wanna-be liberalistene som tror de er fri fra bloggverdenens regler, og skriver ”fritt” om nøyaktig hva du føler for av ymse oppgulp. Her finner vi ofte unge guttehvalper som uler mot månen og bjeffer mot hånden som fôrer dem.

—-
(post-bloggium)
Kjære Dagbok.

Siden sist har jeg oppdaget flere raser på denne merkelige planet.
Jeg vil skrive til deg så snart jeg ser nye, for de later til å sprette opp som paddehatter.
En av de mest fremtredende, husk å sjekk om disse er overbefolket og dermed bryter med en bærekraftig utvikling, er disse "Distriner".
Det er overdrevent selvsikre bloggedyr, som av en eller annen merkelig grunn, (manglende kromosom kanskje?), til stadighet snakker om seg selv i tredjeperson.
Jeg noterer meg at disse dyrene ofte oppsøker meg, i et evig håp om publisitet og blest. Hva er dette for rare skapninger? Her ville selv Darwin blitt overrasket, disse dyra oppsøker jo geværmunning her jeg sitter og prøver å holde meg gjemt i skogholtet.
Disse bringer meg ofte biler, beskrivelser og videosnutter av andre for å vise meg at de er langt bedre enn røkla..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mulig jeg er rar, mulig jeg er bisarr.
Ikke vet jeg lenger, men i det siste har jeg funnet ut at jeg har en rekke seksuelle lidenskaper som herjer meg som en mare.

Hva skal man gjøre? Hvem kan man prate med?
Jeg klarer ikke å stoppe denne ustanselige driften, denne rå, seksuelle energien. Det kjennes som en urkraft, langt inne i mine innerste fibre.
Det kjennes nesten instinktivt, det kjenner i mine forfedres spirituelle ånder. Er det en fetisj dette her, er jeg hva de vil kalle for unormal?

Hva skal man gjøre når en føler noe så sterkt, noe så rart, noe så brutalt, men dog noe så vakkert som slik frydefull energi?

Og ja, kjære leser, selvfølgelig skal jeg dele med deg hva all denne fumlende vaklingen i mørket skyldes, selvfølgelig deler jeg.
Jeg tror ikke jeg helt kan forklare hvorfor, men det er noe så til de grader tilfredstillende og nesten skamfullt frigjørende ved å se Oslopolitiet dælje blitzere i bakken og brekke dem på plass inn i håndjern, at jeg nesten ikke kan forklare det.

Jeg blir sittende storøyd og siklende foran skjermen, som en tykkfallen unge foran et vindusmonter av glaserte berlinerboller, jeg klarer bare ikke å få det ut av hodet. Ut av kroppen, ut av hjertet.
Det føles bare så riktig, så veldig veldig riktig.

[chop 'em down!]

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må ha pauser i hverdagen.
Hver dag må jeg pause, hver dag må jeg puste.

Derfor takler jeg ikke sekundvisere som sklir, fremfor å tikke.

Føler jeg må puste mellom slagene, men ingen slag faller.

Den

Tikker

Ikke

I

Vei

Slik

Jeg

Er

Vant

Med

Densklirbareavgårdeogdeterjoikkedetatdengårnoefortereellerfeilpånoenmåte,mendetblirliksomikkenoeromtilåpuste

Kanskje er det fordi en tikkende sekundsviser

er som et dunkende hjerte.

Et rytmisk, taktfast ankerpunkt i hverdagen.
Trygt og godt.

Du vet det vil tikke, du vet det vil dunke.

For om ei det gjør det, hva har man da igjen?

 Ingenting.

Er det denne eksistensielle frykten som

driver min skepsis til sekundsvisere

som lydløst glir over skiven i en konstant, lydløs bevegelse.
Gir ingen hint om sin eksistens,

tikker ikke om natten og holder deg våken.
Fyller ikke rommet med en ekstrovert gjøk

av pappmasjé som jobber på timesbasis,
nei bare lydløst flyter videre.

Ingenting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tre epler faller og flyr til himmelen

Karamell på puppene

Brent ild, spiser brent ild

KAN DERE IKKE BARE VÆRE STILLE DA?

Det flyter så godt fra en stol full av is.

Karameller? Du kan da for faen ikke si karameller!

STIGE, STIGE, STIGE HOPP!!

Du ser på en kakellovn og du ser deg selv.

Spis ikke den havren, den havren er en fugl.

En fugl på taket med epler

Manifest

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg husker da jeg var yngre, hvilke lekser jeg kunne lire av meg om jeg ble utfordret til verbal kamp.
Hvor rask jeg var i replikken, hvordan jeg til enhver tid kunne svare for meg, med glimt i øyet uten et sekunds tvil.

…nå?

Jobber i Oslo sentrum og gikk her forleden dag for å kjøpe lunsj, mens jeg gikk og leste på "Mannen som elsket Yngve". Plutselig dukker sjefen min opp rett foran meg, akkurat i det jeg titter opp fra den oppslukende boken.
Jeg kvekker nesten til av overraskelsen, og hører ham si:
- "Jøss, det må være en fengslende bok!?"
Han referer selvfølgelig til at jeg raver gatelangs med snuta plantet ned i ei bok, fremfor å gå fra A til B i strømlinjet mønster slik folk flest.

Jeg flipper boken opp foran meg slik at han skal kunne se hvilken bok det er, men jeg vet jeg må handle raskt for vi er iferd med å passere hverandre i stormfart. Jeg ser han registerer boken, han smiler kjekt som i påvente av mitt tilsvar. Han vet jeg er en skøyer. Han vet jeg har glimtet, kjappheten som skal til, munnrappheten som kreves i en slik situasjon. Han ser nesten håpefullt på meg, som en liten gutt som gløtter over kanten av julegavepapiret for å få et første glimt av hva som gjemmer seg der inni. Han har håp, han har glede. Hans ellers så ordinære rusletur på jakt etter lunsj har nå forvandlet seg til et øyeblikket av lykke, idet han vet jeg er iferd med å skyte ut en fulltreffer av et gullkorn.
…Det har nesten gått et sekund nå, nå må jeg svare. Herregud mann, her er det bare å lire av seg. Nå skal det gjøres. Dette skal sjefen nevne for kona si når han kommer hjem idag. Jeg gidder ikke tenke engang, jeg skyter bare rett fra hofta. Veit jeg klarer å diske opp en innertier på direkten.

- "Ganske", svarer jeg….

(Det er jo til å få midtlivskrise av… Så hvis noen har en boks med piller FOR munndiaré hengende rundt i et avstedsliggende medisinskap, er jeg villig til å forhandle)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter her med koppen full av baileys og kaffe, koser meg med pratsomt folk i sofaen og DeLillos på stereoen.
Jeg er vel egentlig litt sånn skap-fan av DeLillos, men faen heller, akkurat nå er jeg skitlei av Timbaland og annet jall. Rart hvor glad man blir i norsk musikk når kroppen fylles med prosenter…

Either way, hva skulle jeg skrive om? *ser på tittelen*
Ah! VG ja.

Har jo tidligere i historien tatt for meg VG-redaksjonens samlede mangel på norsk-kunnskaper, og her kommer et praktfullt eksempel i form av omtalen av "Mannen som elsket Yngve".

http://www1.vg.no/film/film.php?id=8889

(Leste forøvrig boken ferdig først idag.. Flott bok, med litt trettende tirader fra tid til annen, med setninger som strekker seg over hele sider, men ellers en flott bok. Man klarer ikke å legge den fra seg, selv om man aldri egentlig "digger" den til fulle… Either way, faen mann hold fokus!

På slutten av VGs flotte omtale av filmen skriver journalisten følgende:

«Mannen som elsket Yngve» er et soleklart must for alle født mellom 1965 og 1980. Alle andre bør også kjenne sin besøkelsestid og se en av de mest markante og vellykkede filmene som er laget om norsk oppvekst, overhode.

Er ikke meningen å fremstå som totalt språknerd her, men dersom en i utgangspunktet ikke er helt stødig på sine metaforer og retoriske språkmidler… Just don’t!
Jeg er riiiiimelig sikker på at journalisten her ikke har den minste, fjerneste fraksjon av peiling om hva "å kjenne sin besøkelsestid" betyr.
Til opplysning bruker man dette uttrykket som et metaforisk uttrykk for "vite når en bør dra", og uttrykket har overhodet ingen sammenheng med en oppfordring om å besøke noe, i dette tilfellete en kino eller dertil egnet ulovlig nedlastningsside…

Merker at jeg sitter igjen med en fysen besserwisserfølelse her, men fuck it. VG er en platt tabloidavis, hold det enkelt.

For VG å bruke retoriske uttrykk på denne måten, blir som om Svein fra Charterfeber skulle forelese om Metafysikk.

…just don’t…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende